Clint Eastwoods gjennombruddsfilm har i utgangspunktet ingenting med saken å gjøre, annet enn at det ofte er en neve dollar (eller for vår del; kroner) som havner rett i lommene på bartendere og servitører rundt om kring på landets restauranter og barer. Tips, kalles det. Drikkepenger het det før vi fikk kristenkonservativ regjering og det å nyte alkohol skulle være både syndig og dyrt. Men av en eller annen merkelig grunn synes vi nordmenn det er helt greit å frivillig gjøre det enda dyrere. Vi tipser servitøren. Vi føler oss smålige når vi ikke tipser servitøren. Hvorfor det? Tips eller service er inkludert i den prisen vi betaler. Kommer restaurantregningen på en tusenlapp, så er tipsen inkludert, vi trenger ikke betale 1100 fordi det er det "servitøren skal ha i tips". Rettere sagt: Servitøren får en god lønn fra stedet han eller hun arbeider på. Likevel føler vi at vi må gi litt ekstra. Og det er greit nok - hvis man vil hedre en person som har lagt sjelen sin i å gjøre din og dine venners kveld fullkommen. 
Til vinteren planlegges neste store reise. Selve innholdet er ennå ikke heeelt avklart, men 28. desember ankommer jeg Perus hovedstad Lima. Derifra skal turen gå til Machu Picchu ("Det gamle fjellet") og Inkaenes rike. Så er planen å få med seg Titicacasjøen og saltørkenen i Bolivia, for så å nyte strandliv på kritthvite strender i Chile og senere reise til Buenos Aires for å få med seg den Argentinske storbyens pulserende liv... Hjemreisen skjer i slutten av januar, så det er ikke lange oppholdet, men forhåpentligvis en opplevelse for livet. Det blir mitt første besøk på kontinentet, og underveis er planen å komme med hyppige oppdateringer på denne siden.Jeg må innrømme at min kunnskap om "tårenes kontinent" er ganske begrenset ennå. Ser frem til å lære mer om de landene som skal bedekkes i løpet av januar. dersom noen har noen erfaringer, er det hyggelig om de deles...
Uansett tror jeg det absolutte høydepunktet blir Machu Picchu, Inkaenes tapte by, med det karrakteristiske fjellet Huayna Picchu i bakgrunnen ("sukkertoppen", som de fleste sikkert har sett... Jeg tror turen opp (vi har planlagt å gå den såkalte "inka trail") blir helt enestående, men samtidig også ganske krevende. En ting er i hvert fall sikkert. Det er slett ikke snakk om å la seg transportere med bil opp de bratte bakkene. Men det er altså femten år siden jeg besteg Galdhøpiggen, som er omtrent på samme høyde, så litt lett trening i ulendt og bratt terreng bør nok til... Men jeg har jo lagt merke til at både barn og gamle rusler opp den stien uten de helt store problemene, så vi får tro dette går riktig så bra... Også vil jo drinkene på stranden i Chile smake mye, mye bedre etter at man har tatt turen opp for egen maskin isteden for å bli kjørt opp av en overbetalt sjåfør, som sikkert ikke snakker engelsk engang...
København - du har alt. Slik begynner en gammel vise, og sjelden har det vel vært så mye sant i en lyrisk tekst. København er for alvor min by, og snart er det på tide med et nytt besøk (det er bare tre uker siden sist). Jeg tenkte kanskje jeg skulle dele noen små tips om denne byen med leserne. Alt får ikke plass i ett blogginnlegg, men det første tipset jeg har tenkt å gi, er egentlig det mest opplagte: Ikke gå i turistfellene! Her er noen råd:
Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som våkner hver søndag og tenker "jeg skal aldri mer drikke (alkohol)" eller "jeg skal aldri mer kjøre for fort", etter ¨å ha blitt avkrevd 2600 kroner på landeveien i Hedmark etter å ha sust forbi en radar gjemt mellom to busker og en elg (eller politimann). Jeg vet at man aldri skal si aldri. Likevel. I dag kaster jeg prinsippene på båten, og lar den seile sin egen sjø: "Jeg skal ALDRI se på grand prix i fellesskap med andre".