For en neve dollar

Clint Eastwoods gjennombruddsfilm har i utgangspunktet ingenting med saken å gjøre, annet enn at det ofte er en neve dollar (eller for vår del; kroner) som havner rett i lommene på bartendere og servitører rundt om kring på landets restauranter og barer. Tips, kalles det. Drikkepenger het det før vi fikk kristenkonservativ regjering og det å nyte alkohol skulle være både syndig og dyrt. Men av en eller annen merkelig grunn synes vi nordmenn det er helt greit å frivillig gjøre det enda dyrere. Vi tipser servitøren. Vi føler oss smålige når vi ikke tipser servitøren. Hvorfor det? Tips eller service er inkludert i den prisen vi betaler. Kommer restaurantregningen på en tusenlapp, så er tipsen inkludert, vi trenger ikke betale 1100 fordi det er det "servitøren skal ha i tips". Rettere sagt: Servitøren får en god lønn fra stedet han eller hun arbeider på. Likevel føler vi at vi må gi litt ekstra. Og det er greit nok - hvis man vil hedre en person som har lagt sjelen sin i å gjøre din og dine venners kveld fullkommen.

Men snu det hele på hodet. Jeg stikker på en klesforretning for å kjøpe en ny dress, og bruker en halvtimes tid sammen med ekspedienten. Han eller hun tar mål, anbefaler skjorte, slips, kanskje sko, og du ender opp med å betale... si fem tusen kroner. Vedkommende i butikken har brukt god tid på deg som kunde, og skulle vi levd etter forventningene i servitørbransjen, hadde hun fortjent fem hundre kroner i tips. Isteden sier hun: "Her, siden du er en så god kunde, kan du få med et belte på kjøpet". Til... si fem hundre kroner...

Når så du sist en servitør komme med en Gin Tonic på slutten av kvelden, og si: "Fordi du har vært en så god kunde i kveld, får du denne på huset". Nei... antagelig ber de deg forlate stedet fordi de skal stenge...