Destination: Communism

Nå er det straks klart for avreise til Александр Григорьевич Лукашенкоs rike. Aleksandr Lukasjenko er president i Hviterussland, noe han har vært siden 1994. Noen (de fleste i den vestlige verden) mener han er Europas siste diktator, fordi han i praksis undertrykker opposisjonen, og ikke akkurat legger til rette for demokrati. Likevel skal Hviterussland være et relativt velutviklet land, med få sosiale problemer. Dog er det nok problematisk å drive for eksempel fagforeningsvirksomhet. Men skole og høyere utdannelse, er for de fleste helt gratis (de som må betale er de som ikke matcher inntakskravene).

De neste dagene skal altså denne staten nedlegges. Vi har forsøkt å krysse grensen tidligere, men blitt stoppet bryskt av Kong Alkohol (ved en annledning) og Hviterussiske grensevakter (ved en annen anledning). Nå satser vi på at alle gode ting er tre, og har fått klistret visum i passet og er klare for å la kommunismen flomme innover oss.  Det morsomste er dog at den økonomiske krisen gjør oss til mangemillionærer når vi krysser grensen. 1000 norske kroner er omtrentlig en million belarusiske rubler... Men først og fremst skal det drikkes nydelig russisk vodka over en lav sko, samt begås utflukter ut på landsbygda... Men denne gangen har vi vært rutinerte nok til å hyre en sjåfør/guide, så undertegnede slipper å sitte ved rattet mens sidemannen er i veldig, veldig, god form, og helst vil kjøre selv...

Når kommer Åpning?

Han har i hvert fall sine tider mandag og tirsdag. Herlig liten skrivefeil hos en frisør på Torshov!

Høsten er her!

Det er liksom noe eget ved høsten. Selv om det blir kaldere, lengre mellom solgløttene og våtere på bakken, så liker jeg følelsen litt. Det å trekke jakken godt rundt seg og bøye nakken mot vinden, mens man haster mot et vertshus med irish coffee på menyen, det har sin sjarm! Også får man jo kanskje sett flere slike regnbuer, som denne jeg så på vei til Tønsberg i går...

Tour de France-skille

Sånn blir man altså etter en dag på sykkel i solen. Tilbakelagt strekningen Frederikshavn-Aalborg i går, setter nå kursen mot Randers! Skal bli temmelig godt å komme frem! :-)

I love it!

Kjære Aalborg! Jeg ELSKER deg!

I love it!

Kjære Aalborg! Jeg ELSKER deg!

We love it!

Med min gode venn har vi inntatt en flott by!

Hasj er harry!

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan mfl. går inn for å legalisere cannabis for å få bukt med narkotikaproblematikken i verden. De har i hvert fall rett i en ting. Det er et stort problem med narkotika i verden. I mange land (særlig i Sør-Amerikia og deler av Asia) er eksport av narkotika en millionbransje. Ved riktig bruk, er det kanskje ikke så skadelig som mange vil ha det til. I bla. Peru og Bolivia tygger de coca-blader for harde livet. I resten av verden er bladene fra denne planten regnet som det reneste narko fordi man kan fremstille kokain av dem (du trenger et par svarte søppelsekker blader og inngående kunnskap om kokainfremstilling for å få det til, vel og merke). Men dette utvalget, bestående av et knapt snes tidligere og nåværende toppolitikere og forretningmenn mener at en legalisering av narkotiske stoffer altså kan bidra til å bedre narkotikaproblematikken i verden. Det kan nesten virke som om de krampeaktig prøver å være "hippe og kule", men ærlig talt. Hasj er harry. Hasj og andre illegale narkotiske midler er forbundet med så mye myter og sosiale regler at det mest blir latterlig. Rastafletter, afghanerpels og linbukser i klesveien og en likegyldig holdning til livet - slik blir en hasjbruker fremstilt stereotypt. Men faktum er, og dette er forsket på, at hasjrøykere havner oftere på sosialhjelp enn de som holder seg til tobakk og alkohol. Man kan helt sikkert også ta en runde på "Plata" i Oslo og spørre de narkomane som henger der, hvilket rusmiddel de startet med. Mange, langt de fleste, vil svare cannabis i en eller annen form. Kan ikke en legalisering da gjøre dette stuerent, og føre til at flere vil prøve, eller blir det slik at en legalisering vil gjøre det enda mer harry og enda mindre interessant å prøve. Jeg skal ikke konkludere, men holder meg i hvert fall selv langt unna andre rusmidler enn de jeg får kjøpt på Meny...

Blogpost fra luften!

Dette sitter jeg og skriver under innflygningen til Oslo. Trådløst nett ombord gjør det mulig! Takk til Norwegian for et supert tiltak, som gjør det gøyere å reise!

Heldigvis ikke styggdyrt!

Landsbygda har sin sjarm, og man må jo verdsette ærligheten. En smådyr klinikk er sikkert bedre enn den styggdyre konkurrenten. Så får vi overse den lille særskrivingen på slutten...

Litt snacks?

Det er snart ti år siden jeg bodde i Trondheim, men mye har forandret seg. Hvis jeg da ikke har fortrengt at jeg en gang i tiden tenkte 'hm... tørrfisk eller chashewnøtter sammen med øl?' Jeg håper sistnevnte ikke er tilfellet... Dog trodde jeg tørrfisk tilhørte litt sære nordlendinger fra Indre Enfold...

Et lite stykke Mexico!

Kommer med en liten anbefaling til fremtidige New York turister her. El Parador Cafe er et deilig stykke Mexico midt på Manhattan. Stilig og gjennomført sted, med hyggelig betjening og noen retter som tar pusten fra en. Prøv spesialiteten Mole poblano, Mexicos nasjonalrett, og prøv å ikke tenke på at sausen inneholder både maisolje, sukker og sjokolade. Det er mye sunt også. Tomater i hvert fall... 23 dollar (ca 130 kroner) for denne rakkeren av en rett, er usedvanlig sympatisk... Adressen er 325 East 34th street. Enjoy!

Fest?

Fest med nordlendinger har noe-noe gøy ved seg!

Empire State of Mind...

La oss ha det klart med det første. Empire State Building er en turistmagnet. Det er hit "alle skal". Det er her alle med høydeskrekk gruer seg til å dra mens de er her. Det er her folk står i kø i fem-seks timer, gjerne mer, for å komme inn. Bygget sto ferdig i 1904 og huser 102 etasjer og strekker seg ca. 389 opp i været. Det har blant annet huset flere radio- og TV-stasjoner, og er anslagsvis besøkt av 110 millioner mennesker.

I dag har vi føyd oss til i rekken over folk som har vært på besøk i bygget. Det var en spektakulær opplevelse. Dessuten kan jeg sterkt anbefale å dra på kvelden fremfor dagen. På natten er lysene fra byen helt majestetiske, og mengden mennesker er ganske mye mindre. Vi slapp unna med en liten times venting - det er lite i forhold til skrekkhistorier om folk som har ventet hele dagen. Bygget er forøvrig oppkalt etter kallenavnet staten New York har - The Empire State, og ble det høyeste bygget i New York - igjen - da WTC raste sammen 11. september 2001.

Som sett på bildet til venstre nøt undertegnede utsikten fra toppen av ESB...

Som en liten kuriositet kan man jo nevne historien om Elvita Adams, som 2. desember 1979 forsøkte å ta sitt eget liv ved å hoppe fra 86te etasje. Hun ble sugd inn i etasjen under da hun hoppet, og endte opp med å brekke hoften...

Da var også siste kvelden i New York nedlagt. I morgen er det på tide å sette kursen hjemover...

Norsk på Times Square

Har du vært i New York, har du helt sikkert besøkt Times Square. Dette kvartalet som lyses opp av hundrevis av neonskilt og fancy reklameplakater. Noen vil kanskje gå så langt som å kalle det hjertet av NYC. Navnet har i utgangspunktet ingenting å gjøre med tid (selv om mange newyorkere feirer nyttår her. Navnet ble til i 1904, da avisen The New York Times flyttet hovedkvarteret sit hit. I dag er det faktisk slik at bedrifter som holder til her på Times Square plikter å sette opp lysreklame... Dermed sier det seg selv at det blir mye lys.

Tittelen på dagens innlegg spiller forøvring ingenting på at en nordmann har vært på Times Square. Det er nemlig ingen stor prestasjon. Her kryr det av turister, og oms ynet  er aldriså spektakulært, er det altså fullt mulig å høre en trønder si "Dævven de' va' svære saka". Turister er etter min mening e gruppe mennesker som bare går den stien andre har gått før, og som er livredde for å prøve noe nytt.

Som førstegangsbesøkebde i NYC er det en del "obligatoriske" severdigheter man må få med seg. Frihetsgudinnen, Empire State, Central Park, Rockefeller Center... Det er i det store og hele ganske mye å se og oppleve. Men for min del blir noen av inntrykkene skjemmet av landsmenn og svensker på tur. Mange kan ikke oppføre seg. De er høylydte, brautende og ganske ufine overfor andre når de er fulle. Og så tilknappet som et gammelt korsett i edruelighet på dagtid...

Et råd til alle som drar på storbyferie er å ta seg tid til å ha fri. Gå i den sidegaten du syntes så interessant ut. Der finner du kanskje den se\pesielle butkken du hadde lyst til å se nærmere på. Eller kanskje fnner du en pub eller bar hvor du fra første øyeblikk føler at bartenderen har kjent deg hele livet. Storby er etter min mening, en av de beste feriene som finnes Det gjelder bare å prøve noe som ikke alle har prøvd før deg!

Utsikt fra tolvte etasje...

Innlosjert på Hotel Jewel i New York. Fin, om ikke storslagen utsikt, så er det i hvert fall utsikt til byenes by. Hotellet ligger like ved Rockefeller center. Nå er det bare om å gjøre å gjøre denne byen utrygg - selv om den strengt tatt har tendenser til det fra før. Utrygg altså... Men med vett og forstand går vel det også bra :-) Ha en fabelaktig Langfredag - som for oss reisende ble seks timer lenger enn vanlig. Skikkelig Langfredag med andre ord.

Flyplassøl!

Snart klart for avreise retning Junaiten. Selv om klokken ikke er ti, må man jo nyte en kald en før avreise! Har heller ikke skarpe gjenstander i bagasjen, som jeg har pakket selv og ikke overlatt til andre. Jfr sikkerhetsspørsmålene ved innsjekk!

Det store eplet

"If I can make it there, I'll make it anywhere" sang Frankie-boy for 31 år siden. Nå er det omsider tid for at undertegnede skal forsøke å "make it" i New York. Kofferten er pakket og kamera (i flertall) er med. Det er ennå noen timer til avreise, men jeg sitter her og reflekterer litt over å besøke byenes by. For en nordmenn hvis eneste forhold til byen inntil nå har vært NYPD Blue, Friends og en del andre amerikanske filmer og serier, blir det sikkert stas å se Empire state, Frihetsgudinnen og tja... sikkert en del andre ting også.

Det blir i øvrighet spennende for en som er notorisk motstander av tips (se tidligere innlegg) å venne seg til at amerikanerne skal ha ekstra penger for hver jævla tjeneste.Men uansett så lengter mine vagabond-sko etter å streife rundt i byen som aldri sover!

Det er dejligt at være norsk i Danmark!

Joda... reklamen har rett. Det er da deilig å være norsk i Danmark. Det er sikkert like deilig å være svensk, tysk eller fransk for den saks skyld... Det er vel ingen hemmelighet at jeg er over gjenomsnittet glad i Kongens by, og benytter nesten en hver mulighet til å besøke den. I et anfall av lyst på litt sjøluft, sjekket jeg mulighetene for å ta båten nedover en dag i mai - noe som forøvrig ikke anbefales. Du taper bare masse tid i den deilige byen på det. Men på sidene sine reklamerer altså fergeselskapet DFDS med følgende (link):

"Inviter dine venner med på en real vennetur til København! Alle trenger en liten pause fra hverdagen. Hvorfor ikke lade batteriene med et Cruise til alltid like herlige København? På 7 timer i København rekker dere over mye. Velkommen ombord og god reise!"

SLIK VIL ET OPPHOLD I KØBENHAVN FORTONE SEG FOR EN SOM REISER MED DFDS:

 Hva faen er det de mener da? "På 7 timer i København rekker dere over mye". NEI! For det første: Båten ankommer klokken 10. Innen man har kommet seg av holken, er den i hvert fall kvart OVER ti. Så må man finne bussen (nr. 26 til byen). Den bruker ca 20 minutter. Da er klokken ca. 10.35. Hvis man er smart og går av på Kongens Nytorv kan man få tid til å besøke en av restaurantene på Nyhavn og styrte en øl eller to. Det tar en time. Da er klokken 11.35. Så kan man gå litt på Strøget og handle. Sett av to timer til det (det er egentlig ikke så mye, men stort mer kan man  kanskje ikke unne seg). Da er klokken 13.35 når man ankommer Rådhuspladsen. Innta en bedre lunch her på et eller annet sted - 45 minutter. Da er klokken 14.20. Du kan da "løpe" gjennom Tivoli, eller finne en Bodega. Uansett. Ca. klokken 16.00 må du ta bussen tilbake til fergeterminalen for å rekke oppmøte til båten 16.30, siden den går 17.00.

Du har altså fått en smakebit av turistrenna i København, og på INGEN måte opplevd byen. Dette er direkte misvisende markedsføring. For det første får du ikke syv timer, men toppen seks. Du rekker egentlig ingenting på den tiden i København. Har du tre fridager. Velg fly. Det er både billigere, raskere og du får oppleve mye mer... Reiser du opp og ned med båten får du ikke engang sett Rådhuspladsen med neonlys på kvelden... Og tro meg: Det er på natten København virkelig lever!

God tur!

Tsunamilive!

En ganske vanlig dag begynte det som. Noen timer senere sto jeg på Kjeller og snakket om brennende reaktorer i Japan... Litt senere var temaet etterskjelv og tsunamispredning...

VM-fest?

Så nyter vi noen rolige timer, men mandag morgen er vi igang med ny oppladning til vm-øvelsene!

En ire på Strøget!

Egentlig hater jeg å gå på Strøget, Danmarks svar på ox.street og 5.ave. Men med en ire ved min side, er det mye bedre! Merkelig hvor godt det er å være dansk!

Rivejobb

Min første arbeidsplass var Regionsykehuset i Trondheim, senere omdøpt til St. Olavs hospital. Et enormt og uoversiktelig område, som det tok et års tid å bli kjent med. Men som portør og vekter fikk man gått i både kulverter og ganger. Tror fortsatt jeg kan peke ut alle avdelingene... Men nå vil det være noe vanskeligere - for ikke si 'umulig'. Det meste er nemlig revet til fordel for et hypermoderne hospital. Den siste tiden har de jobbet med å rive (den ekstremt stygge) høyblokken. Det er litt rart å se hvordan blokken sakte men sikkert blir borte... Men det blir sikkert bra etter hvert!

Champagne på Buenos Aires tak

Siste kvelden på reise i denne omgang. Undertegnede har valgt å skjemme seg bort på et i overkant kostbart hotellrom, med utsikt over Buenos Aires og Atlanterhavet. Et glass champagne må til for å feire at man har overlevd Inkatrail, dødsveien i Bolivia og en bilulykke. Krysser fringrene for at Lufthansa klarer å fly over Atlanterhavet og hjem til Oslo i morgen mens millionbyen ligger tyve etasjer lenger ned. Oppsummert har det vært en utmerket reise (totalt seks land, hvorav fire med overnatting). Liten tvil om at Inkatrail står som ett av høydepunktene. Å se Machu Picchu med egne øyne var fantastisk. Likeså var det utrolig å fullføre dødsveien i Bolivia, men det øyeblikket som står for meg som det beste er det øyeblikket jeg konstaterte at vi begge sto oppreist og uskadd etter utforkjøringen på vei

til Chile. Fikk med oss en flott chilensk badeby også, med god sydenstemning og varm luft. Har heller ikke blogget om saltørkenen Salar de Uyuni, men legger nå ved et bilde (titt til venstre nå)...

Det er, slik jeg ser det, store kulturforskjeller på dette kontinentet. Fra fattigdom og elendighet i Peru og Bolivia, til mer vestlige forhold i Argentina og Chile. Klarte for tredje gang på to år å reise fra baggasjen på vei til Buenos Aires. Mens jeg fløy fra Santiago var den på god vei til Sao Paulo. Det ble heldigvis ordnet opp i raskt, så det er jaggu nesten slik at man har vært i Brasil også. I hvert fall klærne mine...

Ellers har det blitt mange halvlitere og bokser øl... I kjent possitur på bildet til venstre!

Sheraton Libertador Hotel i Buenos Aires får i øvrighet fem stjerner av undertegnede. Diskret luksus, slik man ønsker det - og akkurat passe elegant etter tre strabasiøse uker... Dessuten en seng som måler ca. 2x2 meter... Sov i omtrent tolv timer i natt - forhåpentligvis blir det noen færre i morgen.

Fredag lander jeg forhåpentligvis trygt på Gardermoen - og legger ut en liten link her, til min nye favorittsang... Aldri vært Wenche Myre-fan før... men denne oppsummerer på mange måter denne reisen. VI LEVER!!! 

Jeg lever! II

15 januar 2011 vil jeg huske resten av livet. Det var den dagen vi skulle ta oss fra Uyuni til den chilenske kyst og nyte noen late dager på stranden (og strandbaren) før returen til Norge. Vel: Her er en deltaljert gjennomgang av dagens hendelser:

Kl. 02.40 Våkner på hotellet i Uyuni, pakker sakene og rusler mot bussterminalen i byen.
Kl. 03.15 Finner ut at bussen skal kjøre neste dag.
Kl. 03.20 Får fatt i en dame i Taxi som kan kjøre oss til grensen.
Kl. 03.30 Kvinnelig taxisjåfør byttes ut med hennes mann. Partens barn tar plass i bagasjerommet sammen med sin mor.
Kl. 03.40 Passasjer nummer tre, Victor, entrer bilens passasjersete. To nordmenn sitter altså i baksetet.
Kl. 05.15 Passasjer nummer tre, Victor, forlater bilen ved inngangen til gruven han arbeider i. Kvinne i baksetet tar plass i passasjersetet.
Kl. 05.36 Sjåfør av "Taxi" har alt for stor fart i sving og kjører av veien. Baggasje og mennesker slenges rundt i bil ("taxi")
Kl. 05.37 To nordmenn konstaterer at de lever og går ut av bilen, ser er stort kors like ved bilen til minne om noen som har omkommet på samme sted tidligere.
 Kl. 05.42 Undertegnede feirer livet. (se bildet). Konstaterer at familien er OK.
Kl. 06.00 Torgersen og undertegnede forlater ulykkesstedet. Sjåfør av "taxi" vil ha penger for turen. Det får han altså bare ikke!
Kl. 06.30 Torgersen og undertegnede drikker øl i veikanten. Prøver å få biler til å stoppe. Nyttesløst.
Kl. 06.50 Kommer til ukjent landsby. Får etter hvert haik til nærmeste større by med minibuss som frakter arbeidere til gruven.
Kl. 07.30 Ankommer San Cristobal (den litt større byen). Ingenting er åpent. Spør etter ny taxi. Finnes ikke, hevder de vi snakker med.
Kl. 08.30 Har ventet en time. Ingen transportmidler er å oppdrive. Eneste buss fra byen gikk klokken 7. Neste går i morgen.
Kl. 09.00 Snakker med mann som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjører taxi.
Kl. 09.20 Møter mann som er fjern bekjent av forrige mann. Skal kjøre noen lokale til ukjent sted (tar 20 min), så kjøre oss til den chilenske grensen. Vil ha 800 biolivianos for turen (drøyt 700 kroner). Pengene sitter løst, så vi takker ja.
Kl. 10.00 Lærer at 20 bolivianske minutter er "sånn omtrent 20 min". Taxisjåfør kommer. Vi tar plass. Gammel, hyggelig og ansvarlig mann.
Kl. 10.10 Mann må hjem for å hene ekstra kanne diesel og reservehjul. Vi blir med.
Kl. 10.20 Mann (sjåfør) må gi nøkkelen til sin kone, som arbeider på markedet. Hun har bowlerhatt, og vi håndhilser på henne. Antageligvis tjener han en månedslønn på oss.
Kl. 10.30 Sjøføren må flylle dielsel. Tar ca. 20 minutter¨.
Kl. 10.40 Vi begynner på turen mot grensen. Fin sjåfør. Tar bilder av oss. Kjører pent, og vi føler oss trygge.
Kl. 12.10 Ankommer boliviansk grensepost. Stempler ut av landet.
Kl. 12.15 Forstår at vi må gå gjennom ingenmannsland for å komme til Chile. (Halvveis stiller vi klokken en time frem, så turen over grensen tar altså 55 minutter)
Kl. 14.10 Ankommer chilensk grensepost. Stempler inn. Blir tollkontrollert. Finner ut at det ikke går transport fra grensebyen til nærmeste storby i dag. Blir deprimert!
Kl. 14.50 Finner et etablissement. Ber om vann (vi har ikke lokal valuta til å kjøpe). Får etter mye om og men vann fra springen. Driter i folkehelseinstituttets anbefaling og drikker. Spør etter minibank. Får instrukser. Torgersen går.
Kl. 15.10 Torgersen returnerer. Ikke funnet minibank, men har snakket med togmann som sier det går minibuss til nærmeste by klokken fem.
Kl. 15.20 Reigstad leter etter samme minibanken. Resultatløst.
Kl. 15.40 Bestemmer oss for å prøve å få haik med noen som passerer grensen. Setter oss på grenseposten. En person kommer forbi. Han sier nei.
Kl. 16.40 Bestemmer oss for å utrede den noe tvilsomme minibussen. Spør krøllete dame på hostel. Sier politiet kjører minibussen. Løper til politistasjonen.
Kl. 16.55 Politibetjent ser rart på oss. Har aldri hørt om noe transport.
Kl. 17.00 Mann i hvit Berlingo blir stoppet av to nordmenn. Han sier ja til å kjøre oss til sivilisasjonen (det er byen Calama). Virker litt tvilsom. Skal finne spisested og kjøre om en time. Snakker i 25 minutter med politibetjent.
Kl. 17.25 Mann i hvit Berlingo vil møte oss om 20 minutter. Vi henter sekker på etablissement.
Kl. 17.45 Vi finner hvit Berlingo og chilensk mann som er elektroingeniør. Setter ivei fem minutter senere.

Kl. 18.20 Noe smeller under hvit Berlingo. Sjåfør tror det lekker olje.
Kl. 18.30 Oljelekkasje konstateres (se bilde). Sjåfør av hvit Berlingo forsøker å stoppe lekkasjen.
Kl. 18.45 I sandstorm konstateres at feilen ikke kan rettes uten nødvendige remedier. Sjåfør sier han må tilbake til Ollagüe (grensebyen) for å få fatt i remedier.
Kl. 19.15 (Har kjørt fort tilbake) Ankommer Ollagüe. Forsøker å finne bensinstasjon, selv om undertegnede på spansk-engelsk har gjort det klart at slikt ikke finnes i denne byen.
Kl. 19.20 Mann i hvit Berlingo snakker med sin politivenn. Får tips om verksted. Kjører til verksted.
Kl. 19.30 Verksted har bare en halvannenliter fantaflaske med Olje. For lite mener sjåføren. Trenger også noe til å tette hullet i tanken.
Kl. 19.45 Undertegnede og sjåfør av hvit Berlingo går på jakt etter olje. Undertegnede forsøker å spøke med at havet utenfor Norge er fullt av olje. Den vitsen slår ikke an.
Kl. 20.00 Finner mann med bil på hostell. Finner samtidig familie i besittelse av flytende jern(!). Sjåfør halvfornøyd. Mener han trenger mer olje.
Kl. 20.10 Finner mann i bolig, som kjenner mann som driver et slags bilverksted. Mann som driver et slags bilverksted er sykemeldt (eller i hvert fall syk). Han har skadet arm og lår i en eller annen ulykke.
Kl. 20.20 Snakker med dame på et eller annet hjem som mener driver av bilverksted ikke er så syk, og kan besøkes.
Kl. 20.25 Oppsøker mann som driver bilverksted. Han står oppreist, og finner nøklene til verkstedet. Kjører til verkstedet.
Kl. 20.30 Ankommer verkstedet. Sjåfør av hvit Berlingo kjøper ti liter olje. Vi går tilbake til bilen.
Kl. 20.35 Sjåfør av hvit Berlingo henter ut verktøykassen og tar på seg hvit tremodress (fremstår som svært erfaren men denne typen hendelser). Undertegnede leker håndtlanger. Holder lys, rister på hodet, nikker, smiler, og holder tommel opp, alt etter sjåfør av hvit Berlingos ansikstuttrykk.
Kl. 21.10 Feil er rettet. Det lekker ikke olje, men halvannenliteren med fanta-olje var nok. Sjåfør av hvot Berlingo plasser den store oljekannen i bagasjerommet sammen med sovende Torgersen.
Kl. 21.20 Alle bidragsytere til reperasjonen må takkes personlig - det tar tid!
Kl. 21.30 Sjåfør av hvit Berlingo setter avgårde, retning Calama. Turen går gjennom saltørken på humpete vei.
Kl. 01.30 (neste dag): Blir satt av på bensinstasjon utenfor Calama. Han skal ikke ha penger for turen. Vi konstaterer at mannen er godheten selv. Takker for hjelpen og ønsker ham god tur videre.
Kl. 02.00 Sjekker inn på bedritent hotell i byen. To senger og en stol er interiøret. Eksteriøret er ubeskrivelig. Sover likevel som en stein. Vi er ikke ved kysten. Seks timer buss venter. Men vi lever!

Jeg lever!

Korset på bildet er der for å minnes en person som har omkommet langs Yungas-veien i Bolivia. Det er en 69 kilometer lang strekning, som starter ved La Cumbre-passet på 4650 moh og ender i Coroico, på ca 1200 moh. Det sier seg selv at veien er bratt, men legg til smal (ca tre meter) med stupbratte skrenter på hver side, så forstår du hvorfor denne veien har fått det lite flatterende tilnavnet "Verdens dødeligste vei". Det finnes ingen tall på hvor mange som har mistet livet her, men anslagsvis omkom mellom 300 og 400 mennesker hvert år, da det ennå var mye trafikk på veien. Nå er det laget en alternativ og sikrere rute for biltrafikk, noe som har gjort at bilene nær er forsvunnet fra veien, men derimot har syklistene overtatt. Det er heller ikke alltid de kommer levende fra turen. De siste ti årene har 35 syklister omkommet langs denne strekningen. Hvorfor jeg forteller dette?

Jo, av den enkle grunn at undertegnede (t.v på bildet) og Torgersen har gjennomført denne turen på sykkel. En riktig så hyggelig tur nedover dalen sammen med to australske studiner. Veien er preget av stein og grus, men til tross for regntiden var det overraskende tørt. Langs hele ruten står det imidlertid små og store kors til minne om de som har omkommet her, og det får en jo til å reflektere litt. Men med riktig utstyr og kontroll over sykkelen, så går det overraskende bra ned til bunnen av bakken. Gevinsten er en T-skjorte, og livet i behold!

En flytende øy og en sivbåt.

I dag tok vi en snartur ut på Titicacasjøen for å besøke et par av Urosøyene like utenfor Puno. En litt merkelig (og fryktelig høylytt) guide fortalte om historien til disse øyene. De var visstnok indianere som under inkatiden ville unnslippe fiender, som lærte seg teknikken å bygge flytende øyer. De har fundament av jord, også legger man siv oppå, for så å ankre dem fast til bunnen. Det fører til at øyene oppfører seg omtrent som flytebrygger og gynger dersom det kommer bølger mot dem... Vel. Øyene fremstår i dag omtrent som små souvernirboder, men kvinner som prøver å selge det de påstår er håndtverk. Endte opp med en modell av en sivbåt... Det var faktisk her Thor Heyerdal fikk inspirasjon til å bygge Ra... Og til slutt fikk vi da også tid til en tur med en slik sivbåt. I morgen går turen inn i Bolivia og til La Paz... Mindre enn to uker igjen av reisen nå, og det har gått forferdelig fort... Men ennå gjenstår et par-tre land og sikkert mye mer solbrenthet...

Inkatrail og Machu Picchu

Endelig, etter fire dagers vandring, åpenbarte Machu Picchu seg. Turen opp (eller, strengt tatt ned) var strabasiøs nok, med passering av to pass, hver på ca 4000 moh. Inkastiene var inkenes transportårer og mesteparten er forsterket med stein, enten i form av trapper eller stier. Vår reise gikk langs den klassiske ruten, 42 kilometer lang, med tre overnattinger ute i telt. Været skiftet mellom brennende hett, dryppende vått og hutrende kaldt, men vi nådde altså frem, halv åtte på fredag. Mancgu Picchu ble i 2007 kåret til ett av verdens syv nye underverk, og ble oppført ca 1460 av inkaen Pachacutec. Da spanjolene kom til Peru ble byen forlatt, og ikke funnet før amerikaneren Hiram Bingham oppdaget ruinene  1911 - for ganske nøyaktig 100 år siden altså. Etter en liten selskapelighet på kvelden, har vi nå ankmmet Puno ved Tticacasjøen, hvis vanndam vi skal utforske i morgen.

I dag hilste vi på Jesus

Høyt over Cuzco troner en hvit statue av Jesus. Av frykt for å bli lidende av brakkesyke før vi starter på turen mot Machu Picchu på tirsdag, foreslo en av oss (ja, jeg) å rusle opp l statuen for å nyte utsikten. Det var slett ingen walk in the park å besøke Jesus. Trappetrinn på trappetrinn og stupbratte stier førte oss opp... Undertegnede skal gladlig inrømme at det så langt lettere ut fra Cuzco sentrum, men vi kom opp og fikk nyte utsikten, sånn sett var det verdt alle strabasene og en god oppladning til Inka-tral, selv om det trolig blir hakket hardere... Men men... I m orgen blir det en liten utflukt til den hellige dal, før vi går skammelig tidlig til sengs for å starte på klatreturen... Den skal dere få høre alt om, det lover jeg...

Feliz año nuevo (Happy new year!)

Verdens dårligste "champagne". Velger å sitere Hr. Torgersen: "Dette smakte som Fun Light med eple og pære, som har gått ut på dato". Det er vare å innse at kun franskmenn kan lage god champagne... Men forhåpentligvis blir nyttårsfeiringen i Cuzco unik... 3500 meter over havet, og vi har ennå to timer igjen av 2010. Godt nytt år, alle mann og kvinner!